Ettspråklige og tospråklige ordbøker i undervisningen


Ettspråklige ordbøker gir definisjoner, mens tospråklige ordbøker gir oversettelser. Vi skal i det følgende se på noen aspekter ved disse forskjellene og hva de vil si for eleven som skal bruke ordbøkene.


Copyright: Getty Images

Definisjonens vesen

Definisjoner har et høyt presisjonsnivå. De er detaljerte, omfattende og dyptpløyende. Ta ordet “rose”. Et enkelt og greit ord som trolig er blant de første engelske ordene en elev lærer – og det lenge før de blir fortrolige med bruk av ordbøker. Det er med andre ord lite trolig at en elev noen gang vil slå opp ordet i en ordbok, men hvis eleven likevel slår opp, for eksempel i The New Oxford Dictionary of English, en kjent ettspråklig ordbok, finner han/hun denne definisjonen: a prickly bush or shrub that typically bears red, pink, yellow, or white fragrant flowers, native to north temperate regions.
 
Poenget her er at hvis “rose” er fremmed for eleven, kjenner han/hun nok heller ikke ordene “prickly”, “shrub”, “fragrant”, “native” og “temperate”. Oppslagsordet er faktisk “enklere” enn definisjonen.

I slike tilfeller har eleven ikke noe utbytte av å benytte en ettspråklig ordbok. Skal eleven slå opp i en ettspråklig ordbok, må det ha en hensikt. Eleven må være mottakelig for informasjonen; moden nok til å ta til seg kunnskapen.
 

Benytte kun en ettspråklig ordbok?

La oss tenke oss at en elev skal finne ut hva “haggis” betyr. Oxford kan fortelle at “haggis” er:
Scottish dish of various parts of a sheep, cut up, mixed with oatmeal, and cooked in a sheep’s stomach. Her kan det hende at eleven blir usikker på ett eller flere av ordene i definisjonen, f.eks. “dish” og “oatmeal”. Noen vil samvittighetsfullt slå opp disse ordene i den samme ordboken. De vil da se at “dish” har flere betydninger, og det er forholdsvis enkelt å komme frem til betydningen “matrett”. Vanskeligere er det med “oatmeal”. Dette ordet er forklart med meal made from oats. Slår man opp på “oat”, får man vite at det er (grain from a) hardy cereal plant grown in cool climate as food. For en elev som i utgangspunktet er helt blank med hensyn til betydningen av “oatmeal”, er ikke denne definisjonen til særlig hjelp. Hvis en elev slår opp enkelte av ordene i en tospråklig ordbok må ikke dette sees på som et nederlag. Det er bedre å få verifisert at “oat” er “havre” enn å sitte igjen med en vag forestilling om en kornsort uten helt å vite hvilken. Jo flere ord fra definisjonen i en ettspråklig ordbok en elev må slå opp, desto sterkere er indikasjonen på at eleven ikke er moden for utstrakt bruk av en slik ordbok.
 

Kulturspesifikt

“Haggis” er et kulturspesifikt ord. Ettspråklige ordbøker har atskillig flere oppslagsord av denne typen enn det tospråklige har. Jo mer sært og særegent et begrep er, jo mindre sannsynlig er det at man vil finne det i en tospråklig ordbok. Matretten ”haggis” er ikke en del av vår kultur, og vi har derfor ikke et norsk ord for den. I mangel av en nøyaktig oversettelse må en engelsk-norsk ordbok gi en forklaring, ofte en tilnærmet ordrett oversettelse av definisjonen man finner i en ettspråklig ordbok. Elevene står da overfor de samme utfordringene uavhengig av om de velger en ettspråklig eller tospråklig ordbok. Når man ikke får et tilsvarende norsk ord, som er synonymt og utbyttbart i teksten, må man vurdere hva man skal gjøre videre.
 

Oversettelsesproblem

I en fortløpende oversatt tekst kan ikke ett ord uten videre erstattes med en hel definisjon uten betydelig tap av rytme. Det skurrer når “And then we all sat down to eat [haggis]” oversettes med “Og så satte vi oss alle ned for å spise [en skotsk matrett som består av hakket innmat av kalv eller sau, nyretalg, havremel og krydder, kokt i dyrets magesekk]”. Setningen får et uberettiget fokus på detaljene ved matretten. En løsning er å skrive “haggis” i den norske oversettelsen, som et direkte lån. Dette kan man gjøre når man regner ordet som kjent for leserne, til tross for at det ikke er en del av vår kultur.
 
Gevinsten ved ettspråklige ordbøker ved kulturspesifikke ord er at man finner svar og erverver kunnskap, men problemet er ofte at man ikke finner utbyttbare oversettelser og dermed står overfor nye utfordringer. Hvordan en elev til slutt velger å løse slike oversettelsesproblem sier mye om elevens språkfølelse og språkforståelse.
 

Den visuelle forskjellen

Forskjellen mellom definisjoner og oversettelser er også visuelt tydelig. La oss se på eksempelet “impetuous”, her hentet fra én ettspråklig og tre tospråklige ordbøker:
 
impetuous moving quickly or violently; acting, inclined to act, on impulse, energetically but with insufficient thought or care; done or said hastily.
 
impetuous
1 heftig; oppfarende, snarsint
2 impulsiv; umiddelbar
 
impetuous
1 impulsiv, oppfarende
2 forhastet, ubesindig
3 heftig, voldsom
 
impetuous heftig; overilt; fremfusende
 
Den engelske definisjonen er mer i form av fri tekst, mens de norske ordbokartiklene har preg av å være en oppramsing eller en liste i en grundig tilrettelagt og skjematisk form (ofte med nummererte underbetydninger). I de tospråklige ordbøkene er oversettelsene satt inn i en matematisk, forenklet form. Ordbokforfatteren har tatt de viktige valgene, trukket ut essensen. Alt er lagt til rette for eleven, som vil føle seg beroliget over raskt å ha funnet ”fasiten”. Det visuelle støtter opp om preget av å være en ubestridt fasit. Inntrykket man sitter igjen med, er at det er de eneste riktige svarene som presenteres. Man får følelsen av en-til-en oversettelser; at det til de engelske ordene alltid finnes heldekkende norske motsvarigheter.
 
Så enkelt er det ikke alltid. Går man den andre veien, altså slår opp de norske ordene listet ovenfor i en norsk-engelsk ordbok, er ikke “impetuous” nevnt som en mulig oversettelse. Det engelske ordet “impetuous” rommer så mange betydningsnyanser at man ikke kan finne et norsk ord som dekker alle i ett ord. Slike betydningsnyanser har større sjanser for å komme frem i lange og flerleddete definisjoner i en ettspråklig ordbok. Eleven blir tvunget til å lese hele ordbokartikkelen, og må være mer skjerpet og anstrenge seg mer. Den ettspråklige ordboken krever en bevisst og moden leser som takler nyanser og kompleksitet.
 
Copyright: Getty Images

Forskjellige målgrupper

De ettspråklige engelske ordbøkene har ikke den norske eleven for øye. Forfatterne bak har ikke sett det som sin oppgave å vise forskjeller i forhold til andre språk. De norske elevene blir ikke oppmerksom på viktige forskjeller mellom norsk og engelsk. Her kan vi trekke frem et ord som “roof” – definert i Oxford som top covering of a building. I en ordbok mellom norsk og engelsk vil forfatterne legge til presiseringen at ”roof” er “utvendig tak” for å få frem forskjellen mellom det engelske “roof”, som er utvendig, og det norske “tak”, som kan være både innvendig og utvendig.
 

Passiv bruk av ordboken

En ettspråklig ordbok fungerer best som en såkalt passiv ordbok. Her finner man ordenes betydninger. Den gir således viktig hjelp i arbeidet med å forstå en tekst. Men som nevnt ovenfor, fungerer en definisjon bare når den er forståelig, det vil si at man skjønner hva ordene i definisjonen betyr.
 

Aktiv bruk av ordboken

En ettspråklig ordbok kommer til kort som aktiv ordbok, det vil si når eleven skal skrive engelske tekster og vil vite hva et norsk ord heter på engelsk. Vil man f.eks. vite hva “skiftenøkkel” heter på engelsk og ikke har noe utgangspunkt, får man ingen hjelp av en ettspråklig ordbok.
 
Det samme gjelder idiomatiske uttrykk og ordtak av typen “gi bakerens barn brød”. Eleven finner ikke det tilsvarende ordtaket på engelsk ved å slå opp:
 
give hand over to
baker person who bakes bread
child unborn or newly born human being, boy or girl
bread food made by mixing flour with water and yeast
 
Mest sannsynlig vil mange elever automatisk – og feilaktig – skrive give the baker’s children bread. Det korrekte er to carry coals to Newcastle. Forfatterne av ettspråklig engelske ordbøker forholder seg til sitt univers. I Storbritannia har to carry coals to Newcastle av historiske grunner blitt en logisk måte å oppsummere situasjonen hvor man gir noe til noen, og disse allerede har mye av det (= gjøre noe helt unødvendig). Ordbøker mellom norsk og engelsk i Norge er derimot tilrettelagt for norske brukere. De fleste norsk-engelske ordbøker setter sin ære i å ha med idiomatiske uttrykk under tilhørende oppslagsord. Under oppslagsordet “svin” kan man for eksempel finne følgende uttrykk:
ha svin på skogen have a skeleton in the cupboard, have a skeleton in the closet (amer).
 
Dette er svært verdifull hjelp for elever når de skal manøvrere innenfor dette vanskelige feltet. Ettersom forskjellige språk har sine egne bilder på ting, kan ikke slike faste uttrykk oversettes ord for ord. Norsk-engelske ordbøker gir en flott mulighet til å lære uttrykkene.
 
Page from Cappelen Damm's 'Engelsk Ordbok'Page from Cappelen Damm's 'Engelsk Ordbok'

Konklusjon

En tradisjonell oppfatning har vært at elever underveis i læringsprosessen skal gå over fra å bruke tospråklige til ettspråklige ordbøker. Tanken er at eleven skal bli så fortrolig med fremmedspråket at han/hun ikke lenger vil ha bruk for en tospråklig ordbok. Bildet er mer komplisert. Trolig vil mange elever ha glede av å bruke ettspråklige ordbøker på et tidlig stadium, samtidig som de ikke bør gi slipp på de tospråklige ordbøkene selv etter mange år med engelskundervisning. Grunnen til dette er at ettspråklige og tospråklige ordbøker dekker ulike behov hos ordbokbrukeren.

De tospråklige ordbøkene er gode hjelpemidler når man vil ha et raskt svar og en bekreftelse. De ettspråklige er nødvendige når man trenger en presis og detaljert forklaring. Dessuten egner de seg godt i undervisningen fordi elevene blir mer kjent med fremmedspråket. Jo mer man leser engelsk, jo mer fortrolig blir man med måten språket brukes på.
 
Det sentrale er at eleven ikke stagnerer i læringsprosessen. De skal lære å finne frem, ikke bare i den enkelte ordbok, men blant ordbøker. Elevene må motiveres til å slå opp i ordbøker, og ingenting gir mer motivasjon enn å finne det man leter etter. Det motsatte er også tilfellet. En elev som bruker en for avansert ordbok i forhold til kunnskapsnivået vil miste motivasjon og følelse av mestring. Det avgjørende er å vite når eleven er moden for mer ”krevende” ordbøker. Noen ganger er den ettspråklige ordboken til mest hjelp, andre ganger er den tospråklige helt nødvendig. Samspill og vekselvirkning mellom ettspråklige og tospråklige ordbøker er det mest hensiktsmessige for elever i den videregående skolen. Det gir dypere forståelse for språket og et større ordforråd. I de ettspråklige ordbøkene finner eleven oppslagsord som er utelatt i tospråklige ordbøker. Videre blir eleven tvunget til å tenke mer selv, siden stoffet ikke er tilrettelagt for norske brukere. Men når eleven selv skal skrive engelske tekster og finne engelske oversettelser, vil en ettspråklig ordbok nødvendigvis komme til kort.

(Hilde Rønning / Anne Lerø)
Cappelen Damm

Sist oppdatert: 04.05.2009

© Cappelen Damm AS